Ostrakisme
Ostrakisme (gresk: ὀστρακισμός, ostrakismos, fra ostrakon, potteskår) er en tradisjon athenerne brukte når de skulle kvitte seg med en borger som ble ansett som en fare for byens sikkerhet.
Ostrakisme ble brukt i en kortere periode i det greske demokrati. I en folkeforsamling hvor minst 6000 stemmeberettigede var til stede kunne man skrive ned navnet på en politiker man ville ha fjernet på et ostrakon (potteskår). Dersom et simpelt flertall hadde skrevet ned navnet på en person, ble denne personen landsforvist i 10 år, men beholdt sine andre borgerrettigheter.
Opprinnelsen til systemet varierer fra kilde til kilde, men en versjon er at systemet ble innført for å forhindre dannelsen av tyranni. En annen versjon er at det ble innført av Themistokles for å lettere kunne kvitte seg med perservenner i Athen under perserkrigene. Det ble brukt første gang 487 år f.Kr. og siste gang 417 år f.Kr.
Varighet
Ostrakisme var ikke i bruk i hele epoken av Athens' demokrati (ca 506–322 f.Kr.), men kun på 400-tallet f.Kr. En redegjørelse som finnes i Aristoteles' Athenaion Politeia (Athens konstitusjon),[1] tilskriver etableringen av systemet til Kleisthenes, en vesentlig reformator i opprettelsen av demokratiet. I tilfellet ostrakisme var det i gang fra rundt 506 f.Kr. Det første offeret for praksisen ble imidlertid ikke forvist før i 487 f.Kr. — bortimot tjue år senere. I løpet av de neste seksti årene ble rundt tolv eller kanskje noen flere utsatt for dette samme. Listen over de forviste er antagelig ikke fullstendig, men det er god grunn til å tro at athenerne ikke følte behovet for å forvise noen på dette viset hvert eneste år. Listen med de kjente navnen som ble utsatt for ostrakisme er som følgende:
- 487 f.Kr. Hipparkos, sønn av Karmos, en slektning av tyrannen Peisistratos
- 486 f.Kr. Megakles, sønn av Hippokrates; Kleisthenes' nevø (muligens forvist to ganger [2])
- 485 f.Kr. Kallixenos, nevø av Kleisthenes og leder av alkmaionidene på denne tiden (ikke kjent med sikkerhet)
- 484 f.Kr. Xanthippos, sønn av Arifron; far til Perikles
- 482 f.Kr. Aristides, sønn av Lysimachus
- 471 f.Kr. Themistokles, sønn av Neokles (siste mulige år)
- 461 f.Kr. Kimon, sønn av Miltiades
- 460 f.Kr. Alkibiades, sønn av Kleinias; bestefar av Alkibiades (muligens forvist to ganger[2])
- 457 f.Kr. Menon, sønn av Meneklides [mindre sikkert]
- 442 f.Kr. Thukydides, sønn av Milesias
- 440s f.Kr. Kallias, sønn av Didymos [mindre sikkert]
- 440s f.Kr. Damon, sønn av Damonides [mindre sikkert]
- 416 f.Kr. Hyperbolos, sønn av Antifanes (±1 år)
Rundt tolv tusen politiske ostraka har blitt avdekket i Athens agora og i Kerameikos. Det andre offeret, Kleisthenes' nevø Kallixenos, er navngitt på 4647 av disse, men for en andre ikke datert ostrakisme er ikke listet over. De kjente ostrakisme synes å falle innenfor tre særskilte faser: 480-tallet f.Kr., midten på århundre 461–443 f.Kr. og til sist årene 417–415 f.Kr. Det sammenfaller rimelig godt med sammenknyttingen av kjente forvisninger, skjønt Themistokles før 471 f.Kr. kan telle som et unntak. Det antyder at systemet med ostrakisme var i ujevnt i bruk.[3]
Den siste kjente forviste med dette systemet var Hyperbolos ca 417 f.Kr. Det er ingen tegn på at det ble benyttet etter peloponneskrigen da demokratiet i Athen ble gjenopprettet etter det oligarkiske statskuppet til de tretti tyranner som hadde ramlet sammen i 403 f.Kr. Selv om ostrakisme ikke var et aktivt trekk ved demokratiet på 300-tallet f.Kr., var det tilstede, og spørsmålet ble fremmet i forsamlingen hvert år, men valgte å ikke benytte seg av det.
Referanser
Litteratur
- Schreiner, Johan Henrik (1996): Antikkens historie, Oslo
- Lang, Mabel (1990): Ostraka, Athen. ISBN 0-87661-225-7.
- Vanderpool, Eugene (1970): Ostracism at Athens, Cincinnati. ISBN 3-11-006637-8
- Thomsen, Rudi (1972). The Origins of Ostracism, A Synthesis, København
