Firblad

Firblad
Firblad (Paris quadrifolia)
Nomenklatur
Paris quadrifolia
L.
Populærnavn
firblad
Klassifikasjon
Rikeplanter
Gruppekarplanter
Gruppeblomsterplanter
Gruppeenfrøbladete planter
Ordenliljeordenen
Familiegiftliljefamilien
TribusParideae
Slektfirbladslekta
Økologi
Habitat: skyggefull skog
Utbredelse: de fleste tempererte områder i Eurasia

Firblad (Paris quadrifolia L.) er en flerårig urt i giftliljefamilien.

Arten vokser helst i næringsrike lauv– og barskoger, og er vanlig i omtrent hele Norge, men mangler for det meste i de ytre delene av Finnmark. I Norge er firblad funnet opp til en høyde 1250 moh. i Vågå.[2] Firblad er ellers utbredt i de fleste tempererte områder i Eurasia fra Island og Spania i vest til Sakha i Sibir og den kinesiske provinsen Heilongjiang i øst.[3]

Firblad blir fra 10 til 40 cm høy. Den har en krypende jordstengel, som det kommer opprette stengeler fra. I toppen av denne stengelen er det normalt fire blader, men det kan også være nede i tre blader, og opp til fem eller sjeldent seks blader. Disse bladene har en helrandet kant, er eggformet eller omvendt eggformet og sitter i en krans.[2]

Planten har én toppstilt blomst, som blomster om våren eller forsommeren. Denne blomsten har oftest fire lanseformede begerblader, og fire linjeformede og smale gulgrønne kronblader. Blomsten har åtte pollenbærere, som har en utdratt grønn spiss. Fruktknuten sitter i midten av blomsten, og den har fire griffler. Frukten er et mørkeblått bær som modnes om sensommeren.[2]

Det diploide kromosomtallet er normalt 20, men kan også også ha kromosomtall på 10, 15, 25, 30 og 40.[2]

Historie og lokale navn

Firblad ble regnet som en av trolldomsurtene, noe gamle lokale navn også tilsier.[4] Her kan «trollbær», «trollurt», «trollgras», «tussegras» og «amonlauv».[4] Den ble også benyttet, for å verne kyrne mot de underjordiske.[4]

De lokale navnene gjenspeiler tidligere bruk, som nevnt over, men ikke alltid.

  • Bjørnebær (bjønn–, bjønne–, bjønna–, bjødna–, )

Bruk

Firblad har blitt brukt i lang tid. Den ble brukt mot byller i antikkens Hellas ifølge Matthiolus. I eldre tider ble firblad kalt for halsbyllbær, som hentyder at den har hatt en lignende bruk i vår gamle folkemedisin. Firblad ble da brukt ved å spise rå rot, eller pensling eller gurgling av tinktur av bærene. Bærene har også vært brukt til å fordrive vegglus «vegglusbær», som middel mot rabies, behandling av sår og mot betennelser. Firblad har også vært spist som et brekkmiddel.[4]

Giftighet

Det har blitt mye påstått at hele planten er giftig, spesielt bærene. Av bærene har det vært fremstilt gift som ble brukt ved jakt på ulv. Planten har derfor blitt kalt «vargbær».[5] Men ved nærmere undersøkelser har det vist seg at den ikke er så giftig allikevel.[6][7][8] Firblad inneholder saponiner, som ikke tas så lett opp i tarmen.[9] Alvorlige forgiftninger ser en først når 30–40 bær er spist.[9]

Forgiftningssymptomer

Ifølge litt eldre litteratur er disse forgiftningssymptomene av å spise firblad: De mildeste forgiftningene gir kvalme, men som kan utvikle seg til oppkast, diaré og miosis (forminskede pupiller) ved litt alvorligere forgiftninger.[6] Noen ganger dukker firblad opp i forgiftningsstatistikken innen diverse land, men det er ikke observert noen alvorlige forgiftninger.[6] Det ser ut til at det ikke har vært noen undersøkelser om firbladets giftighet i den siste tiden.[6]

Det er gjort dyreforsøk med mus, kanin og oksefrosk, der de fikk 1–10 mg/kg kroppsvekt injisert i venen.[6] Dette resulterte med senkning av blodtrykket, en svak økning av hjertets slagkraft og ufrivillig muskelsammentrekninger (tonus).[6] Det er ved analyse av firblad funnet to saponiner, som er podoyfyllin-G og –H.[6] Disse er bygd opp av en steoriddel sammen med sukker.[6][10]

Etymologi

Det første vitenskapelige navnet Paris kommer kanskje fra den trojanske prinsen Paris, eller fra det latinske «par» som betyr «like» og hentyder i tilfelle til den svært regelmessige vekstformen. Navnet er brukt om firblad av Pierandrea Mattioli i år 1558.[11] Det siste vitenskapelige navnet quadrifolia er latin, og sammensatt av to ord. «Quadri» fra «quattuor» og betyr «fire»,[12] mens «folia» er bøyd ut ifra «folium» betyr «blad(er)».[13] Ordet er bøyd i hunnkjønn, og betyr altså noe som «med fire blader».[14]

Referanser

  1. ^ a b «GBIF - Paris quadrifolia L.». GBIF. Besøkt 10. november 2022. 
  2. ^ a b c d Elven et al. (2022) & s. 182. sfn error: no target: CITEREFElven_et_al._(2022)s._182 (help)
  3. ^ «Paris quadrifolia». Plants of the World Online. Kew Science. Besøkt 9. mai 2024. 
  4. ^ a b c d Høeg og de andre (1984) & s. 299. sfn error: no target: CITEREFHøeg_og_de_andre_(1984)s._299 (help)
  5. ^ Henry Almås: «Bjønn-Ola» i Far etter Fedrane 2005.
  6. ^ a b c d e f g h Frohne og Pfänder (2005) & s. 259. sfn error: no target: CITEREFFrohne_og_Pfänder_(2005)s._259 (help)
  7. ^ Wink (2010) & s. 107. sfn error: no target: CITEREFWink_(2010)s._107 (help)
  8. ^ Høeg og de andre (1984) & s. 299 og 338. sfn error: no target: CITEREFHøeg_og_de_andre_(1984)s._299_og_338 (help)
  9. ^ a b Høeg og de andre (1984) & s. 339. sfn error: no target: CITEREFHøeg_og_de_andre_(1984)s._339 (help)
  10. ^ Wink og van Wyk (2008) & s. 329. sfn error: no target: CITEREFWink_og_van_Wyk_(2008)s._329 (help)
  11. ^ Lid, Lid og Elven (2005) & s. 1152. sfn error: no target: CITEREFLid,_Lid_og_Elven_(2005)s._1152 (help)
  12. ^ Steinnes og Vandvik (1989) & s. 656. sfn error: no target: CITEREFSteinnes_og_Vandvik_(1989)s._656 (help)
  13. ^ Steinnes og Vandvik (1989) & s. 323. sfn error: no target: CITEREFSteinnes_og_Vandvik_(1989)s._323 (help)
  14. ^ Lid, Lid og Elven (2005) & s. 1156. sfn error: no target: CITEREFLid,_Lid_og_Elven_(2005)s._1156 (help)

Litteratur

  • Elven, Reidar; Bjorå Sletten, Charlotte; Fremstad, Eli; Hegre, Hanne; Solstad, Heidi (2022). Norsk flora (Nynorsk). Illustrert av: Lid, Dagny Tande; Eide, Annegi; Elven, Anne J.; Voronkova, Svetlana; m.fl. (8 utg.). Det norske samlaget. ISBN 978-82-521-9862-1. 
  • Lid, Johannes; Lid Tande, Dagny (2013). Elven, Reidar, red. Norsk flora (Nynorsk) (7 utg.). Det norske samlaget. ISBN 978-82-521-6029-1. 
  • Frohne, Dietrich; Pfänder, Hans Jürgen (2005). Poisonous Plants A Handbook for Doctors, Pharmacists, Toxicologists, Biologists and Veterinarians (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 0-88192-750-3. 
  • Wink, Michael; van Wyk, Ben-Erik (2008). Mind-altering and poisonus plants of the world (engelsk). Oregon USA: Timber Press Inc. ISBN 978-0-88192-952-2. 
  • Høeg, Ove Arbo; Christophersen Wyller, Anne Sofie; Faarlund, Torbjørn; Lauritzen, Eva Mæhre; Løkken, Sverre; Røssberg, Bjørn Olav; Salvesen, Per H.; Sævre, Rune (1984). Våre medisinske planter trollskap, tradisjon og legekunst (norsk). Oslo Norge: Det beste. ISBN 82-7010-156-7. 
  • Steinnes, Asgaut; Vandvik, Eirik (1989). (Nynorsk) (3 utg.). Oslo: Det norske samlaget. ISBN 82-521-3429-7.  Manglende eller tom |tittel= (hjelp) [Omslag: Jucker, Rainer]
  • Høeg, Ave Arbo (1974). Planter og tradisjon (norsk). Norges sopp– og nyttevekstforening / Nordic people and plants / UiO Naturhistorisk museum. ISBN 978-82-300-2174-3.  [Gjenutgitt i 2021]

Vitenskapelige artikler

  • Wink, Michael (Mars 2010). «Mode of action and toxicology of plant toxins and poisonous plants». 

Eksterne lenker


Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon · Encyclopædia Universalis